En brettspiller blir født

I et øyeblikk av nostalgi så jeg tilbake på de begivenhetene som har tatt meg fra ikke å være en brettspiller, til det å bli en brettspiller. Hvilke steg har jeg tatt. Og hvilke spill har vært mine sko på veien.

Sjakk var vel starten på mitt seriøse brettspillerliv. Jeg var vel kanskje åtte år. Min far lærte meg sjakk og knuste meg gang på gang. Senere begynte jeg å spille på skolen med vennene mine. Vi var tre stk på barneskolen som spilte rimelig jevnt. Dette fortsatte utover ungdomsskolen, og har vel egentlig aldri sluttet. Jeg spiller sjakk fortsatt, men er for lat til å bli god. Men så lenge jeg spiller med tilsvarende late spillere, så får vi noen artige parti.

Kortspill, da spesielt Pinochle bør også nevnes. Min farfar var sjømann, og til sjøs gikk det mye på kort. Han valgte å spille pinochle fremfor å spille bort lønna på poker. Han tok med seg vanen hjem da han ble landfast. Jeg spilte pinochle regelmessig med både slekt og venner fra 10-12årsalderen.
Rollespill av ymse slag (D&D, GURPS, Warhammer Fantasy RPG, Ars Magica etc) med kompisgjengen begynte omtrent samtidig med kortspillinteressen, og fortsetter den dag i dag med omtrent samme gjeng og flere med.

Jeg fikk øynene opp for Avalon Hill-spill som Axis & Allies og Fortress America også i 12års alderen. Senere dukket Civilization opp. Det er noe eget med spill som har regelhefter på flere enn 20 sider...

Senere kastet jeg meg inn på miniayrspill. Jeg samlet både en Wood Elf og High Elf hær i Warhammer Fantasy Battle, og det er en sann glede å plukke frem igjen disse miniatyrene og spille slag med min egen sønn. Jeg kan se gløden i øynene hans (som å se i et speil) idet kavaleriet hans galopperer over infanteristene mine.

Magic spredte seg som en epidemi på begynnelsen av nittitallet. Den smittet spesielt rollespillere, og la vel store rollespillgrupper øde så vidt jeg husker. Heldigvis overlevde min, men vi spilte likevel mye magic. Til pengepungens store fortvilelse. Få spill er dyrere enn dette hersens spillet. Men moro er det likevel.

I studietida traff jeg kona mi. Hun var vant til sosiale spill med familien. Jeg med tunge (og lengst mulige) spill med kompiser. Vi traff hverandre på kortspill, så det gikk mye i West og Pinochle. Men det som virkelig slo an fant vi i en dansk leketøyssjappe sommeren 2000: Settlers of Catan. Dette fikk oss over på Eurogames-sporet. Endelig brettspill vi kunne møtes på. Mer om det her.

Og det er vel der jeg står nå. Gift med ei jente som også synes det er greit at vi har et eget rom til brettspillsamlingen. Vanker i miljø som er kanskje enda mer engasjert enn meg selv når det gjelder brettspill. Spiller rollespill med både nye og gamle venner. Og introduserer mine barn for brettspill, på samme måte som jeg selv ble introdusert for brettspill. Bare mye, mye mer...

Til slutt spør jeg dere. Hvilke spill har vært deres sko på veien til å bli en fullblods brettspiller?

Karl Thomas

(Opprinnelig publisert 19. mai 2009)