En Ordentlig Spillopplevelse

Jeg vandret inn på spillrommet vårt her en dag. Med meg hadde jeg en tanke om at jeg ville få meg en Ordentlig Spillopplevelse igjen. Men med hva da? Jeg lot øynene gli over de mange hyllene på jakt etter grunnlaget for den ønskede spillopplevelsen. Siden jeg skulle inkludere Karina, så måtte jeg naturligvis, noe sørgmodig, rive øynene mine vekk fra gode gamle klassikere som 1830 og Civilizations. Dessuten var vi jo bare to spillere. Dette var vanskelig. Jeg reflekterte over hva et spill som gir en Ordentlig Spillopplevelse må inneholde, og jeg kom frem til følgende:

1. Dybde
2. Jevnspilt. Ingen av oss skal være markant bedre enn den andre. (Dermed er sjakk utelukket *sukk* og Zertz *puh*.)
3. Bredde (noe som er veldig undervurdert i tradisjonelle Eurogames som virker mer eller mindre allergiske mot kompleksitet. Og ja, jeg mener det er et svakhetstegn når regelhefter er på kun åtte sider, og når noen påstår at de kan lære meg spillet på fem minutter).
4. Et spennende tema som ikke virker for påklistret. Noe som gir et sus av storhet. (Hvem er det EGENTLIG som føler at de bygger ut verdens første bysivilisasjon i Eufrat & Tigris? Nei, morsomt spill, men det blir litt sjelløst.)

I tillegg måtte jeg ta hensyn til Karinas preferanser:

1. Det skal ikke ta noe særlig mer enn en time (oi, nå ble det vanskelig dere!)
2. Det skal ikke være gøy. Nei, uhm, jeg mener, det skal ikke være for komplisert. (noe som er nærmest en direkte direkte motpol til mitt tredje punkt. Her må det nok kompromisser til, ja...)

Så med disse punktene i minnet, lot jeg igjen øynene gli over våre mange spill. Øynene mine festet seg på rekken av Alea-spill. De fleste av dem er både interessante og dype. In the Year of the Dragon, kanskje? Puerto Rico? Begge fungerer for to spillere, men Ordentlige Spillopplevelser? Nei. Ingen av dem har noe sus av storhet over seg, selv om de har dybde og i hvert fall et minimum av bredde.

Det endelige valget falt på Glory to Rome. Et morsomt kortspill ikke helt ulikt San Juan, men bedre både på bredde og dybde. Det ser uskyldig ut, men de karikerte illustrasjonene bedrar. Temaet virker kanskje noe påklistret, men det tar mindre enn en time å spille for to. Likevel, vi fikk et morsomt spill, selv om den Ordentlige Spillopplevelsen nok uteble (og dessuten, selv om det første spillet ble en jevn og interessant batalje, så gruset Karina meg ettertrykkelig i andre spill).

Så jeg sitter undrende tilbake, hvilke spill finnes der som oppfyller kriteriene over. Kan dere hjelpe meg?

Og et oppfølger spørsmål, hvilke kriterier skal ligge til grunn for at DERE får en Ordentlig Spillopplevelse?

Karl Thomas

(Opprinnelig publisert 24. februar 2009 på www.brettspill.no)