La meg forklare dere hvordan det oppleves å være gift med en spillegal kar som roper ja til spill over to timer:
1. gang: Her bør jeg få stor respekt og beundring, - ikke fordi jeg vant overlegent over de to andre, men fordi jeg faktisk holdt ut. Jeg har en innebygd sperre på 1.5 time per spill. Det er mildt sagt en prøvelse å sitte med samme spill sammenhengende i over seks timer (stille opp spillet + forklare regler + spille + rydde spillet + diskutere etterpå). Greit nok, jeg spilte en god del Stormy Seas underveis, ryddet på kjøkkenet og laget meg en stor salat uten at de to andre trengte å vente på meg. Uten å skryte vil jeg påstå at jeg også var den som brukte klart minst tid på å tenke.
Heldigvis slapp jeg å være med 2. og 3. gang Through the Ages ble spillt, - slu unnskyldninger kan være svært nyttige.
Dessverre snakker jeg før jeg tenker, og jeg fikk sagt noe sånt som: "Hvis jeg skal spille Through The Ages igjen, må vi gå inn for å spille skrekkelig fort." Min kjære oppfatter nemlig denne typen uttalelser som: "Når jeg skal spille ..." Dermed måtte jeg til pers igjen.
4. gang: Jeg rakk såvidt å stikke nesen inn døren hjemme etter tre timer som speiderleder for en intens barneflokk. Through the Ages stod allerede klart på bordet. Og det var ingen vei utenom. Han lovet dyrt og hellig at vi skulle spille fort. Og det gjorde vi. Etter en halv time var vi ferdige med første tidsalder. Det gikk over all forventning poengmessig, men hjertet sank da jeg hørte min kjære si: "Dette går jo så fort at vi spiller full game." Jeg hadde håpet å være ferdig i løpet av den halve timen. Uansett, da vi nådde min innebygde sperre på 1.5 time, ledet jeg med noe over 50 poeng. En halv time senere kunne vi endelig puste ut etter et totimers sprintløp. Han hadde brukt den siste halvtimen på krigføring og vant knepent over en slagen kjerring. Jeg var bare lettet over at vi var ferdige.
Så la meg si det med klare ord: NEI, til spill over 1.5 time!
Karina
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar